Norske resultater i løpegrener under de olympiske leker

Internasjonalt har ikke Norge gjort det så veldig bra i løpegrenene. Vi bryr oss ikke så mye om oppvisning. Ei heller om konkurransen i seg selv. Kanskje fordi vi er mer opptatt av de positive sidene av løping enn medaljer?

Når det kommer til ultraløp og motbakkeløp er vi konger, men under OL tar vi sjeldent medaljer. Fjorårets OL var enda et bevis på akkurat dette. Urige Buta var langt ifra en medaljeplass i maraton, mens Henrik Ingebrigtsen kom på en skuffende femteplass i løpet på 1500 meter. Når man har en favorittløper som stiller opp i OL, eller i en annen stor konkurranse i Europa, har man i dag muligheten til å satse penger gjennom å vedde på løperen. Det finnes mange sider på internett som tilbyr den muligheten.

Ingen av våre kvinner gikk engang videre til finalen. Med unntak av kappgang har vi faktisk ikke klart å skrape til oss noen medaljer i løping siden maratondronningen Grete Waitz herjet på 80-tallet. Det går selvsagt an å nevne fantastiske Audun Boysen, som var en av verdens beste mellomdistanseløpere på 50-tallet og tok bronse i OL 1956 i Australia.

Man kan også nevne Ernst Larsen, som tok bronsen samme år på en noe lenger distanse, nemlig 3000 meter med hinder. Alt i alt har vi ikke gjort det bra på OL. Grunnene til dette kan diskuteres opp og ned, men til syvende og sist er det opp til alle og enhver hvor langt man vil dra ut på sin kjærlighet til løping. Den kan ihvertfall ikke sammenlignes med vårt spesielle forhold til ski, der vi gang på gang beviser at vi ikke er født med ski på beina uten grunn.

skiing-landscape-1385461-m

Vintersport er vår spesialitet, mens sommergrener blir mest sett på som en hobby. Folk løper fordi de vil komme i form, ikke fordi de vil ta en medalje.